ABRUZZO NASJONALPARK                 10. - 16. september          7 dager/6 netter

Et rike fullt av vårblomster og dyreliv

HØYDEPUNKTER

• En av de første og eldste nasjonalparkene i Italia, etablert i 1922

• Appenninene - med høye fjelltopper og omkring 2000 blomster- og plantearter

• Mulighet for å se bjørn, ulv, gaupe, gemse, hjort og annet dyreliv

VERNET OMRÅDE

• Abruzzo nasjonalpark (55 000 hektar)

En 2,5 timers kjøretur østover fra Roma bringer oss til nasjonalparken Abruzzo. Uten tvil den mest kjente nasjonalparken og en av de eldste i Italia. Den regnes som en av Europas viktigste, ikke bare fordi fjellene gir tilflukt til et rikt dyreliv, men også på grunn av den storslåtte naturen og det store mangfoldet av vegetasjon som favoriseres av de varierte klimaforholdene fra dal til dal.

Appenninene er hjem til bjørn, gaupe, gemse og ulv. Vi vil vandre gjennom de enorme bøkeskogene, fjellpassene og ved innsjøene som sammen med landsbyene er italias hemmelige hjerte. De løvkledde skogene i Abruzzo nasjonalpark har i hver årstid et vell av teksturer og farger der du går blant fjellønn, svartfuru og bøketrær. Selv om det er vanskelig å se en marsisk bjørn (en underkategori av brunbjørn), siden de er en 'usynlig attraksjon’, er et besøk til Abruzzo nasjonalpark alltid en hyggelig opplevelse. Her endrer landskap og miljø seg fra sesong til sesong.

​

Takket være det tempererte klimaet er det mulig å besøke parken hele året. Om høsten er skogene er kledd i rike, varme farger. I de vidunderlige små landsbyene, rike på kulinariske tradisjoner, synes tiden å ha stått stille.

Velkommen med til en fantastisk, lite kjent, og uberørt italiensk nasjonalpark og til store opplevelser.

​

ABRUZZO NASJONALPARK

Den 9. september 1922, på initiativ av et midlertidig direktorat ledet av Erminio Sipari, en lokal parlamentariker og parkens innflytelsesrike grunnlegger, ble et område på 12 000 hektar sammen med et ytre beskyttelsesområde på 40 000 hektar gjort om til en nasjonalpark. Kort tid etter anerkjente den italienske staten offisielt etableringen med et dekret.

Noen tiår tidligere hadde den tidligere kong Victor Emmanuel 2. etablert et jaktreservat i dette området for å forhindre utrydding av viktige og unike ville arter. Den marsiske brunbjørnen, ulven og gemsen hadde bebodd et mye større område som omfattet nesten hele fjellkjeden. Habitatforringelse, forårsaket av overdreven avskoging og utbredt menneskelig aktivitet, samt vilkårlig jakt, hadde forvist dyrene til de mest avsidesliggende og ville stedene. Takket være parken bevarer disse stedene fortsatt de naturlige og kulturelle verdiene til fjellene, og inspirerer andre områder til å følge deres eksempel.

I Abruzzo, Lazio og Molise nasjonalpark så kan det moderne mennesket kan i finne en del av sin egen historie og utvikling, en fortelling skrevet i en åpen bok laget av geologiske omveltninger, fascinerende skoger og en nøktern, sparsommelig og kreativ sosioøkonomisk kultur. Suksessen til Abruzzo, Lazio og Molise nasjonalpark ligger også i dens evne til å kombinere bevaring av naturmiljøet med utvikling av lokalsamfunn. Dette har bidratt til en revitalisering av små historiske sentre av stor verdi.

BRUNBJØRNEN

Den marsiske brunbjørnen er selve symbolet på parken. Ursus arctos marsicanus, er en underart og genetisk forskjellig fra alpebjørnene. Den er derfor endemisk i Sentral-Italia. Umiskjennelig for sin størrelse – den kan veie over 200 kg – og beskrevet som lat, enslig og rolig. Primært planteeter, tilpasser den seg miljøet og de forskjellige årstidene og nyter frukt, bær, gress, insekter, honning, planter, røtter og åtsler. Bjørnen lever i parkens skoger, men oppholder seg også på høyfjellsengene ved tregrensen. Mellom desember og januar føder hunnen ett til tre unger. Ved fødselen veier ungene mindre enn 500 gram og er helt avhengige av moren. Takket være den spesielt fettrike morsmelken er ungene i stand til å vokse raskt nok til å bli avvent om sommeren. Ungene blir hos moren i mer enn ett år.

Å se en bjørn er ikke alltid lett, men det er absolutt lettere å se tegn på dens tilstedeværelse, som de karakteristiske sporene i gjørme eller snø, eller de store, veltede steinene som bjørnen løsner for å spise sine favorittinsekter.

APENNIN-ULVEN

Selv om den ikke er eksklusiv for Abruzzo nasjonalpark, er Apennin-ulven (Canis lupus italicus), et av de mest forfulgte og kritisk truede dyrene. Den kan leve alene eller i små, hierarkisk organiserte flokker, er stadig i bevegelse og viser stor dyktighet og intelligens både i å unnslippe fare og i å forfølge bytte. Overveiende små dyr og klovdyr. Om våren føder hunnene to til seks valper, som blir hos moren og flokken i minst ett år. Ulven er et vanskelig dyr å se: primært nattaktiv, søker den om dagen tilflukt i de villeste og mest utilgjengelige områdene av parken. De mest identifiserbare tegnene på dens tilstedeværelse i området er spor, veldig like de fra en stor hund men arrangert i en enkelt rekke, og ekskrementer. Ulvens mest karakteristiske og fengslende lyd er hylingen, som både tjener til å signalisere dens tilstedeværelse (territorial funksjon) og til å kalle andre medlemmer av flokken. Parken intensiverer overvåkingen av arten for å håndtere sameksistensen mellom ulver og husdyrhold. Til tross for nære møter, har ulver en tendens til å sky mennesker. Den viser en naturlig frykt og utgjør ikke en trussel mot mennesker.

APENNIN-GEMSEN

Blant parkens fauna skiller Apennin-gemsen (Rupicapra pyrenaica ornata) seg ut. Takket være parkens etablering og nøye beskyttelse har dette sjeldne klovdyret blitt reddet fra utryddelse. I de siste tiårene har populasjonen økt betydelig, så mye at den gjennom forskningsprogrammer har blitt gjeninnført i andre vernede områder av Appenninene, hvor den historisk sett var blitt utryddet. Hvis du skulle se en gemse, prøv å opprettholde absolutt stillhet for ikke å forstyrre den og tvinge den til å flykte. Når du observerer, vil du legge merke til at dens velutviklede horn, den vakre vinterfargen på pelsen, og andre mindre åpenbare kjennetegn som skiller denne gemsen fra dens alpine motstykke. Abruzzo-gemsen er en planteeter, primært observert på høyfjellsenger. Om vinteren, når snøen er rikelig, stiger den ned for å søke tilflukt i skogene. I mai føder hunnene en enkelt kalv.

KONGEØRNEN

Hedersplassen blant parkens fugler tilhører kongeørnen (Aquila chrysaetos), en typisk innbygger av de høyeste og mest utilgjengelige fjellryggene. Det er fem par som lever i parken. Kongeørnen har et vingespenn på over 2 meter; i hekkesesongen utfører den spektakulære fremvisninger, og viser sin karakteristiske flukt for å fri til partneren. Dens brede spiralflukt, brukt til å nå store høyder, støttes av termikk som dannes i de varmeste timene av dagen. Når den jakter, utfører den rask, lavtflygende glideflukt for å overraske byttet, fra de svakeste og sykeste, og som den vanligvis fanger på bakken. I parken er det ikke uvanlig å se den sirkle territoriet på jakt etter bytte, som ikke bare inkluderer små pattedyr og fugler, men også unge gemser.

APENNIN-GAUPEN

Apennin-gaupen er et mystisk og unnvikende kattedyr, sjelden observert på nært hold og med en tendens til å gjemme seg i tette skoger, så langt unna menneskelige bosetninger som mulig. Av denne grunn har gaupens eksistens i de italienske Appenninene alltid vært usikker, akkurat som dens historie i Italia for øvrig. Dens tilstedeværelse er imidlertid nå sikker i de sentrale områdene av fjellkjeden som løper fra nord til sør over Italia, spesielt i Abruzzo nasjonalpark. Her har forskere estimert eksistensen av minst to eller tre par gauper, som imidlertid på ingen måte er lette å se.

I dag tilbyr Appenninene et stort utvalg av byttedyr og større sikkerhet for gaupen, takket være de mange vernede områdene. I de sentrale Appenninene er det faktisk for øyeblikket tre viltområder spesifikt dedikert til gaupen, hvor deres habitat bevares og roen de trenger for å reprodusere er garantert.

HJORTEN

Dette imponerende planteetende dyret foretrekker skogområder med lysninger og busker. Hanner har gevir som de feller årlig og som vokser ut på nytt om våren. Det typiske ropet fra hannhjorten under brunsten (september-oktober) kan høres gjennom hele parkens daler. Det er ikke uvanlig å se hjort beite i de mørkeste timene av dagen. Nøye observasjon under vandringer kan avsløre de mest karakteristiske tegnene på deres tilstedeværelse: hjort etterlater synlige barkmerker på unge trær ved å gni geviret mot dem. I de senere årene har hjort blitt veldig selvsikre og våger seg inn i boligområder: i Villetta Barrea og Civitella Alfedena er det ikke uvanlig å se dem selv om dagen i hager eller nær fylkesveien.

RÅDYRET

Disse grasiøse klovdyrene lever i nesten alle høyder, i åpne skogområder med tett undervegetasjon, ispedd lysninger og områder rike på busker. Hannen har små, trespissede gevir som faller om høsten og vokser tilbake på slutten av vinteren. Forskjellen mellom den tykke, gråbrune vinterpelsen og den slående gulbrune sommerpelsen er ganske merkbar. Mellom mai og juni føder hunnene en eller to kalver med karakteristiske, tett flekkete brun pels, som gjør at de kan smelte inn i vegetasjonen.

Om høsten forvandles Abruzzo, Lazio e Molise nasjonalpark til et av Italias mest stemningsfulle og fargerike landskap. Skogene kler seg i dype nyanser av gull, rav, kobber og burgunder, og luften blir klar og frisk – fylt av duften av mose, våt jord og vedrøyk fra små fjellandsbyer.

Denne turen er kategorisert med 🥾 🥾 🥾støvler. Les mer her .

Turen arrangeres i samarbeid med

​

​